Jeg har alltid vært opptatt av selvbildet vårt. Selvbildet er sammensetningen av selvtilliten vår, som kjennetegnes av en ustabil og varierende øyeblikksfølelse av hvor godt vi til enhver tid mestrer det vi gjør, og selvfølelsen vår, en mer stabil følelse av egenverdi og det å være god nok, uten å prestere noe, 'tusenlappfølelsen'.
Frem til slutten av tenårene var jeg vel mest opptatt av mitt eget selvbilde. Jeg var en følsom gutt, og verden føltes krevende. Jeg hadde en hverdag med forholdsvis sterk konkurranseorientering, med en lillebror knappe femten måneder yngre enn meg, og en selverklært fetter i nabohuset som var best i alle fag - og som i tillegg gikk i samme klasse. Det var ikke akkurat Chicago, men det kunne være tøft nok for en usikker tenåring, som i tillegg lespet litt i en periode.
Om det ikke akkurat kan beskrives som et utpreget mindreverdighetskompleks, så var nok følelsene i den perioden svært frynsete, og reaksjonene på ting var svært sterke, samtidig som marginene var veldig små. I allefall har tenåringstiden gitt meg nok ballast og erfaring til å kunne identifisere meg med de som sliter med selvbildet.
På seg selv kjenner man andre, heter det. Jeg har alltid vært dybdeorientert. Astrologien hevder at skorpionen er det. Dette bidro nok tidlig til at jeg forsto at dette med selvtillit og selvbildet vårt var viktige greier. Trolig var dette også en sentral drivkraft da jeg tilslutt endte med å studere psykologi.
I prosessen med denne boken har jeg i perioder fått og tatt meg tid til å kjenne på ting og å reflektere over disse begrepene. Jeg ser mer og mer tydelig at vi nesten ikke kan overdrive betydningen av selvbildet vårt. Har vi det bra, så er det selvbildet som er stimulert og harmonisk. Sliter vi, så er det ting som har skjedd, eller som vi frykter kan skje, som påvirker selvbildet. Har vi overskudd og energi, og møter verden på en åpen, positiv og flørtende måte, så er det selvbildet vårt som er drivkraften.
Det sies at det eneste konstante i vårt samfunn er endring. Og at endring i samfunnet og arbeidslivet ikke lenger er prosjektorientert, men kontinuerlig. Likevel, vi vet at det er naturlig, nødvendig, og vi står på - men vi liker det ikke. Trolig er det selvbildet vårt som trues av disse endringene. Når vi gjør dumme ting (for vi er ikke dumme noen av oss, selv om vi av og til gjør dumme ting), så er det igjen selvbildet vårt som tar styringen. Når vi leser og hører om dramatiske hendelser, hvor det tilsynelatende har 'klikket' og 'krasjet' for folk - kan du være sikker på at det er selvbildet som oppleves som krenket og som føler seg truet. Jo dårligere selvbildet vårt er, desto sterkere reagerer vi.
Når skoleelever skulker skolen, mens de vet at dette bare går ut over dem selv, så er det igjen selvbildet som er på defensiven, og ikke opplever at det er mulig å mestre og stille opp for seg selv i skolesituasjonen. Når ressurssterke mennesker havner i rushelvete, så er det igjen selvbildet de flykter fra. Når ellers oppegående næringslivsledere bevilger seg opsjoner og avtaler av 'andres' penger, så er det igjen en kompensasjon og en lettvinthet med utgangspunkt i selvbildet vårt. Og uansett hvilket symptom mine klienter har, og hvilke arenaer de sliter på, så handler det veldig mye om et understimulert selvbildet, og konsekvensene som følger fra dette.
Og hvor mye snakker vi med hverandre om selvbildet vårt? Og om selvtilliten vår? Eller selvfølelsen? Så godt som ingenting. Vi pynter og steller med karosseriet, passer på at vi er i moderne farger og frisk i lakken. Mens motoren, selvbildet vårt, neglisjerer vi. Da gjør vi oss selv sårbare. Når den begynner å hoste og harke, og sliter med å komme igang, så merker vi at det ytre ikke klarer å kompensere og dekke for dette. Da har sannhetens øyeblikk kommet til oss. Derfor, kjære leser, kan jeg love deg en ting. I 'Den store solstråleboken' går vi rett på sak. Her skal selvbildet og hvordan vi kan bygge oss selv sterke, få den posisjonen og plassen den virkelig fortjener - i jakten på et godt liv.
